YES:
1971 The Yes Album
1972 Fragile
1972 Close to the Edge
1974 Tales from Topographic Oceans
1974 Relayer
1977 Going for the One
1980 Drama
1999 The Ladder
2001 Magnification

EMERSON, LAKE & PALMER
1971 Tarkus
1972 Pictures at an Exhibition Live plate
1972 Trilogy
1973 Brain Salad Surgery

GENESIS:
1971 Nursery Crime
1972 Foxtrot
1973 Selling England by the Pound
1976 Trick of the Tail
1976 Wind & Wuthering
1977 Seconds Out: Dobbel live plate.

KANSAS:
1974 Song for America
1975 Masque
1976 Leftoverture
2000 Somewhere to Elsewhere

]]> http://audionom.wordpress.com/2009/03/20/test/feed/ 0 Thomas http://audionom.wordpress.com/2008/12/28/8%c2%bd-1963/ http://audionom.wordpress.com/2008/12/28/8%c2%bd-1963/#comments Sun, 28 Dec 2008 16:55:41 +0000 Thomas http://audionom.wordpress.com/?p=84 ]]> Som alltid når jeg har sett en klassiker, vet jeg ikke riktig hva jeg skal skrive. Gjerne har denne filmen blitt vurdert utallige ganger, så hva er det jeg kan tilføye?

Følelsen etter å ha sett Fellinis Otto e mezzo, er litt den samme jeg hadde etter å ha sett La Dolce Vita: Følelsen jeg sitter igjen med er tomhet. Jeg har verken virkelig ledd, grått, blitt skremt eller underhold i løpet av filmen. Følelsen jeg derimot sitter igjen med er en form for inspirasjon, om en kan kalle inspirasjon for en følelse. Du kan si at jeg har blitt grepet, til tross for at jeg ikke virkelig kan trekke ut en spesiell scene, eller tidspunkt i filmen der jeg faktisk tenkte at det var grepet jeg faktisk ble. Kanskje er dette fordi jeg ble det så gradvis, og så elegant, at jeg ikke riktig merket det?

Det som er mest interessant med denne filmen, og som hovedsakelig er verdt å trekke frem er filmingen: Som på mange måter er spesiell, men som en kjenner igjen om en har sett Elephant eller Gerry. Det er filmet slik at det vi ser kunne vært en dokumentar. Med andre ord: vi kommer aldri helt innpå karakterene. På den måten blir vi heller ikke kjent med dem. Vi bare observerer på avstand det dophelvete han/de har havnet inn i. Slik blir den i motsetning til f. eks. Requem for a Dream (2000) ikke dømmende. Vi er bare granskende. Og det er til tider virkelig fascinerende: men det krever virkelig sitt av seeren. En må hele tiden være veldig observant, og veldig våken. Også fordi mange av scenen er veldig langtekkelige og kunstneriske. Noen ganger kanskje litt for mye for sitt eget beste.

Men i motsetning til når jeg så Elephant, så ble jeg aldri bergtatt. Elephant ble for meg en av de sterkeste filmopplevelsene jeg har hatt (til tross for at den ble vist på skolen!) og den grep meg virkelig. Men Last Days, som er filmet på samme måte, og sånn sett skulle hatt det samme potensialet til å bli like god, nådde aldri helt opp. Selve historien som ble formidlet ble aldri veldig interessant. Med andre ord: en helt ok film, som er verdt en titt: er man fan av enten Gus Van Sant eller Cobain.

6/10

En mann søker svaret på meningen med livet, døden og selve guds eksistens, mens han spiller sjakk mot døden for å utsette sin egen død, under svartedauden i Sverige.

Stemningen i denne filmen er helt fantastisk: fantastisk skummel!. Jeg husker faktisk ikke sist jeg var så nervøs for å skvette som når jeg så denne filmen i natt. For når du hele tiden sitter og venter på at døden skal dukke opp (uansett hvor teit han ser ut), så er det klart man blir litt nervøs, eller? For om det ikke er naturlig å syns at denne filmen er veldig skummel, så må vel årsaken til at jeg finner den det, være min egen redsel for døden? Dette henger i hvert fall sammen om en vet årsaken til at Bergman lagde filmen i utgangspunktet. ”Den här filmen skrev jag för att besvärja min dödsrädsla. Og då skulle ju döden ha en huvudroll, altså döden skulle vara med från början.”.

Av denne årsak trodde jeg at filmen kom til å bli en av mine favorittfilmer. Men Det Sjunde inseglet skulle for meg vise seg å fenge mindre ettersom historien utviklet seg. For meg var den allerede fra starten helt på topp (mye grunnet mine forventninger?). Den mistet noe av den spenningen, og fantastiske stemningen den hadde i starten. Mye av grunnen til dette er nok at jeg syntes filmen gikk for mye bort fra hovedhistorien, og hadde for lite fokus på døden. Dessuten syntes jeg at skuespillet av mange var svært dårlig. Nesten like dårlig som i tilsvarende norske filmer fra denne tiden. (men bare NESTEN!) Det ble for mye teaterfølelse. Unntaket var skuespillet som ble gjort av hovedkarakterene (Antonius Block, døden, Jöns og Mia). Av andre hendte det at jeg ble sittende å le av deres skuespillerprestasjoner…

Kanskje kan dette tyde på at filmen (for meg) ikke helt har tålt tidens tann, for å bli regnet som den store klassikeren så mange mener den er.

8/10

Noen vil kanskje si at denne karakteren ikke helt henger sammen med hva jeg skrev over. Men det var karakteren som det føltes riktig å gi etter å ha sett den. Kanskje er dette pga. filmens allerede oppnådde status? (i tillegg til selvfølgelig veldig mye å glede seg over i noen deler av filmen)

Er det forresten andre enn meg som tenker på Lucius Vorenus og Titus Pullonår fra Rome, når en ser Antonius Block og væpneren Jöns ri sammen i starten av filmen?

Med andre ord: det er veldig mange bra enkelt scener i denne filmen, nydelig regissert av Brian De Palma. Men likevel så var det noe som ikke helt fenget med denne filmen. (Eller kan vel kanskje si: fenget like mye som jeg hadde forventet? For jeg hadde veldig store forventninger til denne filmen). Jeg syns den gikk litt sakte fremover, og den klarte ikke helt å sjarmere eller stålsette meg slik ganskterfilmer som Godfather og Goodfellas klarte.

7/10

Dette må være den sykeste (krigs)filmen jeg noen gang har sett. Joda, en har filmer som Ichi the Killer (2001) men det blir på en helt annen måte: Ichi er så syk at det hele blir betraktet som fiksjon. Denne filmen derimot er basert på en sann historie, og griper deg derfor mye sterkere.

Det hele er filmet på en slik måte at det skal virke som om det er en dokumentar: og du kan si det har sin effekt. Når første halvdel er ferdig, så er hele filmen fylt med sterke bilder: og jeg må si jeg ble grepet. Enten det er amerikanere som lider, eller irakere som lider. For det er det jeg syns var så bra med denne filmen: den tok egentlig ikke parti med noen. Såklart, den er nok ment som et spark mot USA, men den gjør det på en balansert måte, noe jeg er veldig glad for. For det finnes ikke noe verre en politiske filmer som er så ensrettet at det nærmest kan kalles propaganda.

Alt i alt, en veldig god, og ikke minst gripende film: Men den er for dårlig gjennomført (kinematografien), og for kjedelig til tider at den når helt opp.

7/10

Filmen syns jeg skildrer minoritets miljøene i forstaden til Paris på en god måte, og er en av få filmer som handler om akkurat dette jeg faktisk klarer å sitte å se på. La Haine er kanskje den enste filmen jeg vet om, som klarer å vise hvor håpløs deres fremtid ser ut på en ikke klisjéaktig måte. Dessuten illustrerer den veldig godt hvor lite de har å gjøre og konsekvensene av det, gjennom klokken.

Noe som også gjør La Haine så fornøyelig er de lange fortellingene som blir fortalt midt i filmen: Eksempelvis: Krigshistorien av den gamle mannen på do, og fortellingen om kjendisen på TV av den lille gutten.

Andre punkter ved filmen som er verdt å trekke frem er Vincent Cassel som her gjør en fabelaktig prestasjon

9/10

M83 – Kim & Jessie

Synopsis: En ung modell (Valentine), finner ut, etter å ha levert tilbake en hund til eieren, en pensjonert dommer, at han innvaderer folks privatliv ved å lytte til deres hemmeligheter fortalt gjennom telefonen.

Jeg må ærlig innrømme at dette er en film jeg slet med å forstå fullt ut. (mulig jeg ikke forsto Bleu eller Blanc fullt ut heller, men jeg satt ikke igjen med en slik følelse etter de) Til tross for dette, var filmen svært interessant. Filmingen i denne var igjen tilbake på topp, etter litt mindre (!) følelse under Blanc. Spesielt introen var bra, og den virket fortsatt ’moderne’, med raskt tempo og klipping. Av en eller annen grunn tenker jeg på introen til Fight Club, men mulig dette er feil (altfor lenge siden jeg har sett den tydeligvis)

Som vanlig syntes jeg skuespiller prestasjonene var svært gode. Hvorfor vet jeg ikke. Kanskje er fordi det er et overraskende høyt nivå på fransk film? Men det kan også være på grunn av min manglende forståelse av språket. For det er slik at når jeg ser britiske eller amerikanske filmer, så stusser jeg med jevne mellomrom over skuespiller prestasjonene. Enda oftere gjør jeg det med norsk film. Men det er nok ikke noe jeg vil finne ut, så fremst jeg ikke lærer meg fransk.

Et annen virkelig interessant grep Kieslowski har gjort, er avslutningen (jeg forklarer ikke mer, de som ikke skjønner, får se triologien). Hva meningen med den skjønner jeg ikke helt. For meg virket det som en måte å understreke regissørens fulle makt over hva som skjer i filmen, og at alt faktisk er kontrollert. Ser litt på scenene med den gamle damen som kaster flasker, på samme måten. Det er for å vise sin tilstedeværelse i filmene. Mulig det er en annen forklaring: men jeg har ingen interesse av å lese slikt på IMDb før jeg ser eller skriver om en film.

Anbefales, på lik linje med de to forrige, på det sterkeste. Men se de for all del i riktig rekkefølge (årsak ^): Bleu, Blanc og Rouge. Liberté, Égalité y fraternité.

Må forresten gratulere Rouge med plass #250 på IMDb. Den plassen er ny av i dag. Dog usikkert hvor lenge den vil være der.