“Rock and roll will never die” Slik lyder Gus Van Sants tagline til denne filmen, som indirekte handler om rockelegenden Kurt Cobains’ siste dager på jorden. Gus Van Sant er virkelig en regissør jeg har fått sansen for i det siste. Han ble presentert for meg i en media time på skolen (faktisk), med filmen Elephant (2003). Og må si jeg virkelig ble bergtatt av den filmen. Forventningene var derfor store når jeg satte meg ned for å se på Last Days.

Det som er mest interessant med denne filmen, og som hovedsakelig er verdt å trekke frem er filmingen: Som på mange måter er spesiell, men som en kjenner igjen om en har sett Elephant eller Gerry. Det er filmet slik at det vi ser kunne vært en dokumentar. Med andre ord: vi kommer aldri helt innpå karakterene. På den måten blir vi heller ikke kjent med dem. Vi bare observerer på avstand det dophelvete han/de har havnet inn i. Slik blir den i motsetning til f. eks. Requem for a Dream (2000) ikke dømmende. Vi er bare granskende. Og det er til tider virkelig fascinerende: men det krever virkelig sitt av seeren. En må hele tiden være veldig observant, og veldig våken. Også fordi mange av scenen er veldig langtekkelige og kunstneriske. Noen ganger kanskje litt for mye for sitt eget beste.

Men i motsetning til når jeg så Elephant, så ble jeg aldri bergtatt. Elephant ble for meg en av de sterkeste filmopplevelsene jeg har hatt (til tross for at den ble vist på skolen!) og den grep meg virkelig. Men Last Days, som er filmet på samme måte, og sånn sett skulle hatt det samme potensialet til å bli like god, nådde aldri helt opp. Selve historien som ble formidlet ble aldri veldig interessant. Med andre ord: en helt ok film, som er verdt en titt: er man fan av enten Gus Van Sant eller Cobain.

6/10

Bortsett fra Fanny och Alexander, så er dette første gangen jeg har sett noe av Ingmar Bergman. Mine forventninger var derfor skyhøye til filmen som av mange regnes som den beste av Bergman, (og dermed også som den beste filmen som noen gang er laget).

En mann søker svaret på meningen med livet, døden og selve guds eksistens, mens han spiller sjakk mot døden for å utsette sin egen død, under svartedauden i Sverige.

Stemningen i denne filmen er helt fantastisk: fantastisk skummel!. Jeg husker faktisk ikke sist jeg var så nervøs for å skvette som når jeg så denne filmen i natt. For når du hele tiden sitter og venter på at døden skal dukke opp (uansett hvor teit han ser ut), så er det klart man blir litt nervøs, eller? For om det ikke er naturlig å syns at denne filmen er veldig skummel, så må vel årsaken til at jeg finner den det, være min egen redsel for døden? Dette henger i hvert fall sammen om en vet årsaken til at Bergman lagde filmen i utgangspunktet. ”Den här filmen skrev jag för att besvärja min dödsrädsla. Og då skulle ju döden ha en huvudroll, altså döden skulle vara med från början.”.

Av denne årsak trodde jeg at filmen kom til å bli en av mine favorittfilmer. Men Det Sjunde inseglet skulle for meg vise seg å fenge mindre ettersom historien utviklet seg. For meg var den allerede fra starten helt på topp (mye grunnet mine forventninger?). Den mistet noe av den spenningen, og fantastiske stemningen den hadde i starten. Mye av grunnen til dette er nok at jeg syntes filmen gikk for mye bort fra hovedhistorien, og hadde for lite fokus på døden. Dessuten syntes jeg at skuespillet av mange var svært dårlig. Nesten like dårlig som i tilsvarende norske filmer fra denne tiden. (men bare NESTEN!) Det ble for mye teaterfølelse. Unntaket var skuespillet som ble gjort av hovedkarakterene (Antonius Block, døden, Jöns og Mia). Av andre hendte det at jeg ble sittende å le av deres skuespillerprestasjoner…

Kanskje kan dette tyde på at filmen (for meg) ikke helt har tålt tidens tann, for å bli regnet som den store klassikeren så mange mener den er.

8/10

Noen vil kanskje si at denne karakteren ikke helt henger sammen med hva jeg skrev over. Men det var karakteren som det føltes riktig å gi etter å ha sett den. Kanskje er dette pga. filmens allerede oppnådde status? (i tillegg til selvfølgelig veldig mye å glede seg over i noen deler av filmen)

Er det forresten andre enn meg som tenker på Lucius Vorenus og Titus Pullonår fra Rome, når en ser Antonius Block og væpneren Jöns ri sammen i starten av filmen?

Dette var en god film, ingen tvil om det. Skuespillerne er av ypperste klasse, og kinematografien i filmen er noe av det bedre jeg har sett. Kan da vise til f. eks: åpnings scenen der de Niro blir filmet ovenifra og som kanskje antyder at denne filmen er en film som vil se bra ut. Enda bedre er scenen på togstasjonen med barnevognen. Er sjelden jeg har sett en så bra visuell scene, samtidig som den inneholder veldig bra action. Videre kan jeg vise til scenen med Sean Connery i huset. Tror aldri jeg har sett en forfølgelses scene som er bedre noen gang. Det var helt fantastisk stemning i akkurat denne scenen.

Med andre ord: det er veldig mange bra enkelt scener i denne filmen, nydelig regissert av Brian De Palma. Men likevel så var det noe som ikke helt fenget med denne filmen. (Eller kan vel kanskje si: fenget like mye som jeg hadde forventet? For jeg hadde veldig store forventninger til denne filmen). Jeg syns den gikk litt sakte fremover, og den klarte ikke helt å sjarmere eller stålsette meg slik ganskterfilmer som Godfather og Goodfellas klarte.

8/10

An investigation of the massacre of 24 men, women and children in Haditha, Iraq allegedly shot by 4 U.S. Marines in retaliation for the death of a U.S. Marine killed by a roadside bomb. The movie follows the story of the Marines of Kilo Company, an Iraqi family, and the insurgents who plant the roadside bomb.

Dette må være den sykeste (krigs)filmen jeg noen gang har sett. Joda, en har filmer som Ichi the Killer (2001) men det blir på en helt annen måte: Ichi er så syk at det hele blir betraktet som fiksjon. Denne filmen derimot er basert på en sann historie, og griper deg derfor mye sterkere.

Det hele er filmet på en slik måte at det skal virke som om det er en dokumentar: og du kan si det har sin effekt. Når første halvdel er ferdig, så er hele filmen fylt med sterke bilder: og jeg må si jeg ble grepet. Enten det er amerikanere som lider, eller irakere som lider. For det er det jeg syns var så bra med denne filmen: den tok egentlig ikke parti med noen. Såklart, den er nok ment som et spark mot USA, men den gjør det på en balansert måte, noe jeg er veldig glad for. For det finnes ikke noe verre en politiske filmer som er så ensrettet at det nærmest kan kalles propaganda.

Alt i alt, en veldig god, og ikke minst gripende film: Men den er for dårlig gjennomført (kinematografien), og for kjedelig til tider at den når helt opp.

7/10

Dette var en av de første filmene jeg så etter at min interesse for film begynte å ta av; og den gang digget jeg den skikkelig. Men digger jeg den fortsatt? Ja jeg digger den fortsatt. Men den jeg sitter ikke igjen med følelsen av hå sett et mesterverk, slik som forrige gang.

Filmen syns jeg skildrer minoritets miljøene i forstaden til Paris på en god måte, og er en av få filmer som handler om akkurat dette jeg faktisk klarer å sitte å se på. La Haine er kanskje den enste filmen jeg vet om, som klarer å vise hvor håpløs deres fremtid ser ut på en ikke klisjéaktig måte. Dessuten illustrerer den veldig godt hvor lite de har å gjøre og konsekvensene av det, gjennom klokken.

Noe som også gjør La Haine så fornøyelig er de lange fortellingene som blir fortalt midt i filmen: Eksempelvis: Krigshistorien av den gamle mannen på do, og fortellingen om kjendisen på TV av den lille gutten.

Andre punkter ved filmen som er verdt å trekke frem er Vincent Cassel som her gjør en fabelaktig prestasjon

9/10

Kom over det franske bandet M83 just nu, og jeg må si albumet Saturdays=Youth er på vei til å bli min største musikkopplevelse siden jeg kom over the Shins med Wincing the Night Away i fjor. Du kan lese en annmeldelse av albumet her.

M83 - Kim & Jessie

Den tredje, og siste i filmen i triologien i Trois Couleurs: Rouge er nå sett. Nostalgi er følelsen jeg nå sitter igjen med, enda Kieslowski er en regissør jeg kun har hatt en knapp ukes forhold til. Lenge er det nok til jeg kommer til å få en (tre) så gode filmopplevelse(r) Faktisk tror jeg en kan gå så langt som å kalle dette min nye yndlingstriologi. Ikke at det er så veldig mange av de, men en har jo Ringenes Herre.(..)

Synopsis: En ung modell (Valentine), finner ut, etter å ha levert tilbake en hund til eieren, en pensjonert dommer, at han innvaderer folks privatliv ved å lytte til deres hemmeligheter fortalt gjennom telefonen.

Jeg må ærlig innrømme at dette er en film jeg slet med å forstå fullt ut. (mulig jeg ikke forsto Bleu eller Blanc fullt ut heller, men jeg satt ikke igjen med en slik følelse etter de) Til tross for dette, var filmen svært interessant. Filmingen i denne var igjen tilbake på topp, etter litt mindre (!) følelse under Blanc. Spesielt introen var bra, og den virket fortsatt ’moderne’, med raskt tempo og klipping. Av en eller annen grunn tenker jeg på introen til Fight Club, men mulig dette er feil (altfor lenge siden jeg har sett den tydeligvis)

Som vanlig syntes jeg skuespiller prestasjonene var svært gode. Hvorfor vet jeg ikke. Kanskje er fordi det er et overraskende høyt nivå på fransk film? Men det kan også være på grunn av min manglende forståelse av språket. For det er slik at når jeg ser britiske eller amerikanske filmer, så stusser jeg med jevne mellomrom over skuespiller prestasjonene. Enda oftere gjør jeg det med norsk film. Men det er nok ikke noe jeg vil finne ut, så fremst jeg ikke lærer meg fransk.

Et annen virkelig interessant grep Kieslowski har gjort, er avslutningen (jeg forklarer ikke mer, de som ikke skjønner, får se triologien). Hva meningen med den skjønner jeg ikke helt. For meg virket det som en måte å understreke regissørens fulle makt over hva som skjer i filmen, og at alt faktisk er kontrollert. Ser litt på scenene med den gamle damen som kaster flasker, på samme måten. Det er for å vise sin tilstedeværelse i filmene. Mulig det er en annen forklaring: men jeg har ingen interesse av å lese slikt på IMDb før jeg ser eller skriver om en film.

Anbefales, på lik linje med de to forrige, på det sterkeste. Men se de for all del i riktig rekkefølge (årsak ^): Bleu, Blanc og Rouge. Liberté, Égalité y fraternité.

Må forresten gratulere Rouge med plass #250 på IMDb. Den plassen er ny av i dag. Dog usikkert hvor lenge den vil være der.

Da var den andre filmen i Trois Couleurs sett, og jeg må si jeg ble enda mer imponert over denne. Mens Bleu i stor grad ble løftet av den gode musikken, samt en eksepsjonelt god skuespillerprestasjon fra Juliette Binoche, så ble dette kunstverket i stor grad båret av den fantastiske historien.

Synopsis: Filmen viser en Polsk innvandrer (Karol), der hans franske kone vil skille seg fra han, fordi han ikke presterer i senga. Fortapt og forlatt i Paris, uten penger og pass, vender veien tilbake til Polen. Med seg tar han kjærlighetssorgen.

Aldri har jeg sett en så vakker kjærlighetshistorier blitt formidlet gjennom filmlerretet. Aldri har jeg følt meg så nærme en persons sorg som i denne filmen. Og det er her en kan si Blanc lykkes, mens Bleu mislykkes med meg når det kommer til følelser. Mens man i denne filmen føler at en kommer helt innpå Karol, så føler jeg at Kieslowski med Bleu, akkurat ikke klarer å få oss til å ta del i Julies sorg. Dette til tross for at Bleu har en mye dystrere historie enn Blanc. Her er det blandet inn humor og hverdagsdramatikk: i tillegg til den store kjærlighetssorgen til polske Karol.

Anbefales på det sterkeste.

Å som jeg elsker denne filmen. Så den for første gang april 2006, og var mildt tatt skeptisk til at en 80 min lang samtale mellom to mennesker, som møtte hverandre og var sammen 1 dag for 9 år siden, kunne være særlig interessant. Der tok jeg grundig feil. Dette blir fjerde gang jeg ser denne filmen, og fortsatt er den like interessant og engasjerende som første gangen. Gjennom hele filmen sitter jeg med et stort smil om munnen mens jeg med glede tar til meg de fantastiske replikkene, humoren og ikke minst de fantastiske skuespiller prestasjonene denne filmen har. (Julie Delpy og Ethan Hawke)

Anbefales på det sterkeste 9/10.

Da var den første filmen i triologien trois couleurs sett: og jeg må si jeg ble mektig imponert over filmen. (som også er den første jeg har sett av Kieslowski)

Synopsis: Bleu er historien om Julie, en fransk kvinne, som i en bilulykke mister både sin mann og sin fem år gamle datter. Filmen er viet til hennes sorg og hvordan hun takler dette. I sentrum av alt dette står musikken, musikken hun selv (?) og hennes mann, en kjent komponist, har skrevet

Det jeg elsket med denne filmen, som det grublende mennesket jeg er, var muligheten til å stille spørsmål ved det meste: Hvorfor gjorde hun akkurat det? Hvorfor skjedde akkurat det? Og hvorfor filmet de det på akkurat den måten? Hele filmen virker rett og slett veldig gjennomtenkt, og ikke minst ekte. Jeg tenkte f. eks aldri: Dette virket da ikke realistisk?

Filmingen: Ofte leser en argumentasjon som trekker konklusjonen: FIlmer som får mye skryt pga filmingen har dårlig innhold. At dette skal være en motsigelse er for meg merkelig, og er ihvertfall ikke tilfelle når jeg velger å omtale dette i denne filmen. Det var veldig mye interessant klipping (eks: når en går rett til scenen der speilet blir knust) og mange bra kameravinkler (eks: bak hjulet når de kjører i starten) I tillegg til de mange lange klippene jeg syntes denne filmen skilte seg positivt ut med (eks: når Julie og Olivier komponerer)

Skuespillet er noe av det beste jeg har sett av en kvinnelig skuespiller (ja, noen reagerer sikkert på det utsagnet). Det er nesten så optimalt som det kan få blitt. Jeg vet ikke om det er fordi dialogene er så bra skrevet, eller om det er fordi Juliette Binoche er så veldig dyktig? (eventuelt en kobinasjon…) Uansett: U

underveis i filmen så hører jeg på dialoger, og tenker; det kommer hun til å si (grunnet min hollywood oppdragelse?): Men Julie sier faktisk ikke det, og det er det som fryder meg så veldig med denne filmen. (Vet ikke om noen husker scenen der hun på spørsmål på om hun vil forklare seg simpelten sier nei: Det er så fantastisk bra og enkelt! og noe jeg ikke ville kommet på selv, kanskje fordi jeg med kunsten ikke er vant med det?) Den har rett og slett en type dialoger jeg ikke er vant til å se i film: mer upolerte på en måte. (kanskje fordi det er fransk) Dessuten, som jeg nevnte, så gjør Juliette Binoche en fantastisk jobb med å spille på følelser. Ikke fordi hun dramatiserer dem så veldig, men fordi hun holder de nede, og man ser (selv om man egentlig ikke ser, da det er skuespill) at dette er en kvinne som lider, uten at man behøver å ha en kvinne som hyler og gråter (se: bærer seg).

Et annet aspekt ved filmen som også fortjener å bli trukket frem, er musikken. Musikken i denne filmen overgår selv Kubrick! (min all time favoritt regissør). Personlig så har jeg aldri sett en film der musikken fungerer bedre enn akkurat her; den er så perfekt plassert og brukt at du vil ikke tro det. (Er du derfor glad i klassisk musikk, se denne filmen)

Karakter: ?

Igjen så vet jeg ikke hvilken karakter jeg skal gi. Filmen plasserer seg i en kategori jeg syns er vanskelig å rangere; da den skiller seg mye fra ordninære Hollywood filmer. Både oppbygningen, type dialoger som nevnt og historien skiller seg så mye ut fra hva jeg er vant med å se, at det å sette karakterer på denne type filmer ikke er mulig for meg. Og kanskje blir det ikke det heller, da slike filmer må ses på en annen måte en ren underholdning: For hvem har vel retten til å rangere kunst, og si hva som er bra kunst?