Som alltid når jeg har sett en klassiker, vet jeg ikke riktig hva jeg skal skrive. Gjerne har denne filmen blitt vurdert utallige ganger, så hva er det jeg kan tilføye?
Følelsen etter å ha sett Fellinis Otto e mezzo, er litt den samme jeg hadde etter å ha sett La Dolce Vita: Følelsen jeg sitter igjen med er tomhet. Jeg har verken virkelig ledd, grått, blitt skremt eller underhold i løpet av filmen. Følelsen jeg derimot sitter igjen med er en form for inspirasjon, om en kan kalle inspirasjon for en følelse. Du kan si at jeg har blitt grepet, til tross for at jeg ikke virkelig kan trekke ut en spesiell scene, eller tidspunkt i filmen der jeg faktisk tenkte at det var grepet jeg faktisk ble. Kanskje er dette fordi jeg ble det så gradvis, og så elegant, at jeg ikke riktig merket det?
