“Rock and roll will never die” Slik lyder Gus Van Sants tagline til denne filmen, som indirekte handler om rockelegenden Kurt Cobains’ siste dager på jorden. Gus Van Sant er virkelig en regissør jeg har fått sansen for i det siste. Han ble presentert for meg i en media time på skolen (faktisk), med filmen Elephant (2003). Og må si jeg virkelig ble bergtatt av den filmen. Forventningene var derfor store når jeg satte meg ned for å se på Last Days.
Det som er mest interessant med denne filmen, og som hovedsakelig er verdt å trekke frem er filmingen: Som på mange måter er spesiell, men som en kjenner igjen om en har sett Elephant eller Gerry. Det er filmet slik at det vi ser kunne vært en dokumentar. Med andre ord: vi kommer aldri helt innpå karakterene. På den måten blir vi heller ikke kjent med dem. Vi bare observerer på avstand det dophelvete han/de har havnet inn i. Slik blir den i motsetning til f. eks. Requem for a Dream (2000) ikke dømmende. Vi er bare granskende. Og det er til tider virkelig fascinerende: men det krever virkelig sitt av seeren. En må hele tiden være veldig observant, og veldig våken. Også fordi mange av scenen er veldig langtekkelige og kunstneriske. Noen ganger kanskje litt for mye for sitt eget beste.
Men i motsetning til når jeg så Elephant, så ble jeg aldri bergtatt. Elephant ble for meg en av de sterkeste filmopplevelsene jeg har hatt (til tross for at den ble vist på skolen!) og den grep meg virkelig. Men Last Days, som er filmet på samme måte, og sånn sett skulle hatt det samme potensialet til å bli like god, nådde aldri helt opp. Selve historien som ble formidlet ble aldri veldig interessant. Med andre ord: en helt ok film, som er verdt en titt: er man fan av enten Gus Van Sant eller Cobain.
6/10
