Bortsett fra Fanny och Alexander, så er dette første gangen jeg har sett noe av Ingmar Bergman. Mine forventninger var derfor skyhøye til filmen som av mange regnes som den beste av Bergman, (og dermed også som den beste filmen som noen gang er laget).
En mann søker svaret på meningen med livet, døden og selve guds eksistens, mens han spiller sjakk mot døden for å utsette sin egen død, under svartedauden i Sverige.
Stemningen i denne filmen er helt fantastisk: fantastisk skummel!. Jeg husker faktisk ikke sist jeg var så nervøs for å skvette som når jeg så denne filmen i natt. For når du hele tiden sitter og venter på at døden skal dukke opp (uansett hvor teit han ser ut), så er det klart man blir litt nervøs, eller? For om det ikke er naturlig å syns at denne filmen er veldig skummel, så må vel årsaken til at jeg finner den det, være min egen redsel for døden? Dette henger i hvert fall sammen om en vet årsaken til at Bergman lagde filmen i utgangspunktet. ”Den här filmen skrev jag för att besvärja min dödsrädsla. Og då skulle ju döden ha en huvudroll, altså döden skulle vara med från början.”.
Av denne årsak trodde jeg at filmen kom til å bli en av mine favorittfilmer. Men Det Sjunde inseglet skulle for meg vise seg å fenge mindre ettersom historien utviklet seg. For meg var den allerede fra starten helt på topp (mye grunnet mine forventninger?). Den mistet noe av den spenningen, og fantastiske stemningen den hadde i starten. Mye av grunnen til dette er nok at jeg syntes filmen gikk for mye bort fra hovedhistorien, og hadde for lite fokus på døden. Dessuten syntes jeg at skuespillet av mange var svært dårlig. Nesten like dårlig som i tilsvarende norske filmer fra denne tiden. (men bare NESTEN!) Det ble for mye teaterfølelse. Unntaket var skuespillet som ble gjort av hovedkarakterene (Antonius Block, døden, Jöns og Mia). Av andre hendte det at jeg ble sittende å le av deres skuespillerprestasjoner…
Kanskje kan dette tyde på at filmen (for meg) ikke helt har tålt tidens tann, for å bli regnet som den store klassikeren så mange mener den er.
8/10
Noen vil kanskje si at denne karakteren ikke helt henger sammen med hva jeg skrev over. Men det var karakteren som det føltes riktig å gi etter å ha sett den. Kanskje er dette pga. filmens allerede oppnådde status? (i tillegg til selvfølgelig veldig mye å glede seg over i noen deler av filmen)
Er det forresten andre enn meg som tenker på Lucius Vorenus og Titus Pullonår fra Rome, når en ser Antonius Block og væpneren Jöns ri sammen i starten av filmen?
