Last Days (2005)

“Rock and roll will never die” Slik lyder Gus Van Sants tagline til denne filmen, som indirekte handler om rockelegenden Kurt Cobains’ siste dager på jorden. Gus Van Sant er virkelig en regissør jeg har fått sansen for i det siste. Han ble presentert for meg i en media time på skolen (faktisk), med filmen Elephant (2003). Og må si jeg virkelig ble bergtatt av den filmen. Forventningene var derfor store når jeg satte meg ned for å se på Last Days.

Det som er mest interessant med denne filmen, og som hovedsakelig er verdt å trekke frem er filmingen: Som på mange måter er spesiell, men som en kjenner igjen om en har sett Elephant eller Gerry. Det er filmet slik at det vi ser kunne vært en dokumentar. Med andre ord: vi kommer aldri helt innpå karakterene. På den måten blir vi heller ikke kjent med dem. Vi bare observerer på avstand det dophelvete han/de har havnet inn i. Slik blir den i motsetning til f. eks. Requem for a Dream (2000) ikke dømmende. Vi er bare granskende. Og det er til tider virkelig fascinerende: men det krever virkelig sitt av seeren. En må hele tiden være veldig observant, og veldig våken. Også fordi mange av scenen er veldig langtekkelige og kunstneriske. Noen ganger kanskje litt for mye for sitt eget beste.

Men i motsetning til når jeg så Elephant, så ble jeg aldri bergtatt. Elephant ble for meg en av de sterkeste filmopplevelsene jeg har hatt (til tross for at den ble vist på skolen!) og den grep meg virkelig. Men Last Days, som er filmet på samme måte, og sånn sett skulle hatt det samme potensialet til å bli like god, nådde aldri helt opp. Selve historien som ble formidlet ble aldri veldig interessant. Med andre ord: en helt ok film, som er verdt en titt: er man fan av enten Gus Van Sant eller Cobain.

6/10

Det Sjunde inseglet (1957)

Bortsett fra Fanny och Alexander, så er dette første gangen jeg har sett noe av Ingmar Bergman. Mine forventninger var derfor skyhøye til filmen som av mange regnes som den beste av Bergman, (og dermed også som den beste filmen som noen gang er laget).

En mann søker svaret på meningen med livet, døden og selve guds eksistens, mens han spiller sjakk mot døden for å utsette sin egen død, under svartedauden i Sverige.

Stemningen i denne filmen er helt fantastisk: fantastisk skummel!. Jeg husker faktisk ikke sist jeg var så nervøs for å skvette som når jeg så denne filmen i natt. For når du hele tiden sitter og venter på at døden skal dukke opp (uansett hvor teit han ser ut), så er det klart man blir litt nervøs, eller? For om det ikke er naturlig å syns at denne filmen er veldig skummel, så må vel årsaken til at jeg finner den det, være min egen redsel for døden? Dette henger i hvert fall sammen om en vet årsaken til at Bergman lagde filmen i utgangspunktet. ”Den här filmen skrev jag för att besvärja min dödsrädsla. Og då skulle ju döden ha en huvudroll, altså döden skulle vara med från början.”.

Av denne årsak trodde jeg at filmen kom til å bli en av mine favorittfilmer. Men Det Sjunde inseglet skulle for meg vise seg å fenge mindre ettersom historien utviklet seg. For meg var den allerede fra starten helt på topp (mye grunnet mine forventninger?). Den mistet noe av den spenningen, og fantastiske stemningen den hadde i starten. Mye av grunnen til dette er nok at jeg syntes filmen gikk for mye bort fra hovedhistorien, og hadde for lite fokus på døden. Dessuten syntes jeg at skuespillet av mange var svært dårlig. Nesten like dårlig som i tilsvarende norske filmer fra denne tiden. (men bare NESTEN!) Det ble for mye teaterfølelse. Unntaket var skuespillet som ble gjort av hovedkarakterene (Antonius Block, døden, Jöns og Mia). Av andre hendte det at jeg ble sittende å le av deres skuespillerprestasjoner…

Kanskje kan dette tyde på at filmen (for meg) ikke helt har tålt tidens tann, for å bli regnet som den store klassikeren så mange mener den er.

8/10

Noen vil kanskje si at denne karakteren ikke helt henger sammen med hva jeg skrev over. Men det var karakteren som det føltes riktig å gi etter å ha sett den. Kanskje er dette pga. filmens allerede oppnådde status? (i tillegg til selvfølgelig veldig mye å glede seg over i noen deler av filmen)

Er det forresten andre enn meg som tenker på Lucius Vorenus og Titus Pullonår fra Rome, når en ser Antonius Block og væpneren Jöns ri sammen i starten av filmen?

The Untouchables (1987)

Dette var en god film, ingen tvil om det. Skuespillerne er av ypperste klasse, og kinematografien i filmen er noe av det bedre jeg har sett. Kan da vise til f. eks: åpnings scenen der de Niro blir filmet ovenifra og som kanskje antyder at denne filmen er en film som vil se bra ut. Enda bedre er scenen på togstasjonen med barnevognen. Er sjelden jeg har sett en så bra visuell scene, samtidig som den inneholder veldig bra action. Videre kan jeg vise til scenen med Sean Connery i huset. Tror aldri jeg har sett en forfølgelses scene som er bedre noen gang. Det var helt fantastisk stemning i akkurat denne scenen.

Med andre ord: det er veldig mange bra enkelt scener i denne filmen, nydelig regissert av Brian De Palma. Men likevel så var det noe som ikke helt fenget med denne filmen. (Eller kan vel kanskje si: fenget like mye som jeg hadde forventet? For jeg hadde veldig store forventninger til denne filmen). Jeg syns den gikk litt sakte fremover, og den klarte ikke helt å sjarmere eller stålsette meg slik ganskterfilmer som Godfather og Goodfellas klarte.

8/10

Battle for Haditha (2008)

An investigation of the massacre of 24 men, women and children in Haditha, Iraq allegedly shot by 4 U.S. Marines in retaliation for the death of a U.S. Marine killed by a roadside bomb. The movie follows the story of the Marines of Kilo Company, an Iraqi family, and the insurgents who plant the roadside bomb.

Dette må være den sykeste (krigs)filmen jeg noen gang har sett. Joda, en har filmer som Ichi the Killer (2001) men det blir på en helt annen måte: Ichi er så syk at det hele blir betraktet som fiksjon. Denne filmen derimot er basert på en sann historie, og griper deg derfor mye sterkere.

Det hele er filmet på en slik måte at det skal virke som om det er en dokumentar: og du kan si det har sin effekt. Når første halvdel er ferdig, så er hele filmen fylt med sterke bilder: og jeg må si jeg ble grepet. Enten det er amerikanere som lider, eller irakere som lider. For det er det jeg syns var så bra med denne filmen: den tok egentlig ikke parti med noen. Såklart, den er nok ment som et spark mot USA, men den gjør det på en balansert måte, noe jeg er veldig glad for. For det finnes ikke noe verre en politiske filmer som er så ensrettet at det nærmest kan kalles propaganda.

Alt i alt, en veldig god, og ikke minst gripende film: Men den er for dårlig gjennomført (kinematografien), og for kjedelig til tider at den når helt opp.

7/10

La Haine (1995)

Dette var en av de første filmene jeg så etter at min interesse for film begynte å ta av; og den gang digget jeg den skikkelig. Men digger jeg den fortsatt? Ja jeg digger den fortsatt. Men den jeg sitter ikke igjen med følelsen av hå sett et mesterverk, slik som forrige gang.

Filmen syns jeg skildrer minoritets miljøene i forstaden til Paris på en god måte, og er en av få filmer som handler om akkurat dette jeg faktisk klarer å sitte å se på. La Haine er kanskje den enste filmen jeg vet om, som klarer å vise hvor håpløs deres fremtid ser ut på en ikke klisjéaktig måte. Dessuten illustrerer den veldig godt hvor lite de har å gjøre og konsekvensene av det, gjennom klokken.

Noe som også gjør La Haine så fornøyelig er de lange fortellingene som blir fortalt midt i filmen: Eksempelvis: Krigshistorien av den gamle mannen på do, og fortellingen om kjendisen på TV av den lille gutten.

Andre punkter ved filmen som er verdt å trekke frem er Vincent Cassel som her gjør en fabelaktig prestasjon

9/10

M83 - Saturdays=Youth

Kom over det franske bandet M83 just nu, og jeg må si albumet Saturdays=Youth er på vei til å bli min største musikkopplevelse siden jeg kom over the Shins med Wincing the Night Away i fjor. Du kan lese en annmeldelse av albumet her.

M83 - Kim & Jessie