Da var den andre filmen i Trois Couleurs sett, og jeg må si jeg ble enda mer imponert over denne. Mens Bleu i stor grad ble løftet av den gode musikken, samt en eksepsjonelt god skuespillerprestasjon fra Juliette Binoche, så ble dette kunstverket i stor grad båret av den fantastiske historien.
Synopsis: Filmen viser en Polsk innvandrer (Karol), der hans franske kone vil skille seg fra han, fordi han ikke presterer i senga. Fortapt og forlatt i Paris, uten penger og pass, vender veien tilbake til Polen. Med seg tar han kjærlighetssorgen.
Aldri har jeg sett en så vakker kjærlighetshistorier blitt formidlet gjennom filmlerretet. Aldri har jeg følt meg så nærme en persons sorg som i denne filmen. Og det er her en kan si Blanc lykkes, mens Bleu mislykkes med meg når det kommer til følelser. Mens man i denne filmen føler at en kommer helt innpå Karol, så føler jeg at Kieslowski med Bleu, akkurat ikke klarer å få oss til å ta del i Julies sorg. Dette til tross for at Bleu har en mye dystrere historie enn Blanc. Her er det blandet inn humor og hverdagsdramatikk: i tillegg til den store kjærlighetssorgen til polske Karol.
Anbefales på det sterkeste.
