Bleu (1993)

Da var den første filmen i triologien trois couleurs sett: og jeg må si jeg ble mektig imponert over filmen. (som også er den første jeg har sett av Kieslowski)

Synopsis: Bleu er historien om Julie, en fransk kvinne, som i en bilulykke mister både sin mann og sin fem år gamle datter. Filmen er viet til hennes sorg og hvordan hun takler dette. I sentrum av alt dette står musikken, musikken hun selv (?) og hennes mann, en kjent komponist, har skrevet

Det jeg elsket med denne filmen, som det grublende mennesket jeg er, var muligheten til å stille spørsmål ved det meste: Hvorfor gjorde hun akkurat det? Hvorfor skjedde akkurat det? Og hvorfor filmet de det på akkurat den måten? Hele filmen virker rett og slett veldig gjennomtenkt, og ikke minst ekte. Jeg tenkte f. eks aldri: Dette virket da ikke realistisk?

Filmingen: Ofte leser en argumentasjon som trekker konklusjonen: FIlmer som får mye skryt pga filmingen har dårlig innhold. At dette skal være en motsigelse er for meg merkelig, og er ihvertfall ikke tilfelle når jeg velger å omtale dette i denne filmen. Det var veldig mye interessant klipping (eks: når en går rett til scenen der speilet blir knust) og mange bra kameravinkler (eks: bak hjulet når de kjører i starten) I tillegg til de mange lange klippene jeg syntes denne filmen skilte seg positivt ut med (eks: når Julie og Olivier komponerer)

Skuespillet er noe av det beste jeg har sett av en kvinnelig skuespiller (ja, noen reagerer sikkert på det utsagnet). Det er nesten så optimalt som det kan få blitt. Jeg vet ikke om det er fordi dialogene er så bra skrevet, eller om det er fordi Juliette Binoche er så veldig dyktig? (eventuelt en kobinasjon…) Uansett: U

underveis i filmen så hører jeg på dialoger, og tenker; det kommer hun til å si (grunnet min hollywood oppdragelse?): Men Julie sier faktisk ikke det, og det er det som fryder meg så veldig med denne filmen. (Vet ikke om noen husker scenen der hun på spørsmål på om hun vil forklare seg simpelten sier nei: Det er så fantastisk bra og enkelt! og noe jeg ikke ville kommet på selv, kanskje fordi jeg med kunsten ikke er vant med det?) Den har rett og slett en type dialoger jeg ikke er vant til å se i film: mer upolerte på en måte. (kanskje fordi det er fransk) Dessuten, som jeg nevnte, så gjør Juliette Binoche en fantastisk jobb med å spille på følelser. Ikke fordi hun dramatiserer dem så veldig, men fordi hun holder de nede, og man ser (selv om man egentlig ikke ser, da det er skuespill) at dette er en kvinne som lider, uten at man behøver å ha en kvinne som hyler og gråter (se: bærer seg).

Et annet aspekt ved filmen som også fortjener å bli trukket frem, er musikken. Musikken i denne filmen overgår selv Kubrick! (min all time favoritt regissør). Personlig så har jeg aldri sett en film der musikken fungerer bedre enn akkurat her; den er så perfekt plassert og brukt at du vil ikke tro det. (Er du derfor glad i klassisk musikk, se denne filmen)

Karakter: ?

Igjen så vet jeg ikke hvilken karakter jeg skal gi. Filmen plasserer seg i en kategori jeg syns er vanskelig å rangere; da den skiller seg mye fra ordninære Hollywood filmer. Både oppbygningen, type dialoger som nevnt og historien skiller seg så mye ut fra hva jeg er vant med å se, at det å sette karakterer på denne type filmer ikke er mulig for meg. Og kanskje blir det ikke det heller, da slike filmer må ses på en annen måte en ren underholdning: For hvem har vel retten til å rangere kunst, og si hva som er bra kunst?