Med jevne mellomrom trenger man filmer som ikke følger en standard hollywood-dramaturgi, og som er litt annerledes: Det er La Dolce Vita.
Synopsis: Journalist og midtpunkt Marcello sliter med å finne sin plass i verden. Han blir dratt mellom Romas sosiale elites festliv og hans forlovedes mer tilbaketrukkenhet, samtidig som han søker etter en måte å bli en seriøst forfatter.
Det som er spesielt med filmen er at den knapt nok har noen form for karakter utvikling. Vi følger Marcello gjennom en rekke småhistorier som utspiller seg i Roma. Marcello utvikler seg på ingen måte, han bare er: og det er det som er problemet. Heller ikke kommer vi spesielt dypt inn på han. Vi observerer han bare på utsiden, noe som gir oss muligheten til å i svært stor grad tolke han, men aldri komme helt innpå han.
Jeg må si jeg hadde litt problemer med å komme inn i filmen, og den virket for meg ganske kjedelig i starten. Men etter en 40 min så begynte den ubarmhjertig å gripe taket, og ville ikke slippe. Den hadde dog sine kjedelige punkter i filmen, da ikke alle historiene rundt Marcello er like interessante, men jevnt over er de veldig bra.
Karakter: ?
Tror jeg må se litt mer av Fellini / denne typen filmer før jeg helt kan klare å bestemme meg for hvor godt jeg liker de. Er noe uhyre interessant og bra over filmen. Men på en annen side så er den til tider veldig langtekkelig, og noen av historiene litt kjedelige.
Det blir nok ikke så lenge til neste Fellini film, som jeg regner med blir 8½. Må bare finne en dag (eller natt) der jeg har tid, og er i humør til en skikkelig klassiker.
