Rouge (1994)

Den tredje, og siste i filmen i triologien i Trois Couleurs: Rouge er nå sett. Nostalgi er følelsen jeg nå sitter igjen med, enda Kieslowski er en regissør jeg kun har hatt en knapp ukes forhold til. Lenge er det nok til jeg kommer til å få en (tre) så gode filmopplevelse(r) Faktisk tror jeg en kan gå så langt som å kalle dette min nye yndlingstriologi. Ikke at det er så veldig mange av de, men en har jo Ringenes Herre.(..)

Synopsis: En ung modell (Valentine), finner ut, etter å ha levert tilbake en hund til eieren, en pensjonert dommer, at han innvaderer folks privatliv ved å lytte til deres hemmeligheter fortalt gjennom telefonen.

Jeg må ærlig innrømme at dette er en film jeg slet med å forstå fullt ut. (mulig jeg ikke forsto Bleu eller Blanc fullt ut heller, men jeg satt ikke igjen med en slik følelse etter de) Til tross for dette, var filmen svært interessant. Filmingen i denne var igjen tilbake på topp, etter litt mindre (!) følelse under Blanc. Spesielt introen var bra, og den virket fortsatt ’moderne’, med raskt tempo og klipping. Av en eller annen grunn tenker jeg på introen til Fight Club, men mulig dette er feil (altfor lenge siden jeg har sett den tydeligvis)

Som vanlig syntes jeg skuespiller prestasjonene var svært gode. Hvorfor vet jeg ikke. Kanskje er fordi det er et overraskende høyt nivå på fransk film? Men det kan også være på grunn av min manglende forståelse av språket. For det er slik at når jeg ser britiske eller amerikanske filmer, så stusser jeg med jevne mellomrom over skuespiller prestasjonene. Enda oftere gjør jeg det med norsk film. Men det er nok ikke noe jeg vil finne ut, så fremst jeg ikke lærer meg fransk.

Et annen virkelig interessant grep Kieslowski har gjort, er avslutningen (jeg forklarer ikke mer, de som ikke skjønner, får se triologien). Hva meningen med den skjønner jeg ikke helt. For meg virket det som en måte å understreke regissørens fulle makt over hva som skjer i filmen, og at alt faktisk er kontrollert. Ser litt på scenene med den gamle damen som kaster flasker, på samme måten. Det er for å vise sin tilstedeværelse i filmene. Mulig det er en annen forklaring: men jeg har ingen interesse av å lese slikt på IMDb før jeg ser eller skriver om en film.

Anbefales, på lik linje med de to forrige, på det sterkeste. Men se de for all del i riktig rekkefølge (årsak ^): Bleu, Blanc og Rouge. Liberté, Égalité y fraternité.

Må forresten gratulere Rouge med plass #250 på IMDb. Den plassen er ny av i dag. Dog usikkert hvor lenge den vil være der.

Blanc (1994)

Da var den andre filmen i Trois Couleurs sett, og jeg må si jeg ble enda mer imponert over denne. Mens Bleu i stor grad ble løftet av den gode musikken, samt en eksepsjonelt god skuespillerprestasjon fra Juliette Binoche, så ble dette kunstverket i stor grad båret av den fantastiske historien.

Synopsis: Filmen viser en Polsk innvandrer (Karol), der hans franske kone vil skille seg fra han, fordi han ikke presterer i senga. Fortapt og forlatt i Paris, uten penger og pass, vender veien tilbake til Polen. Med seg tar han kjærlighetssorgen.

Aldri har jeg sett en så vakker kjærlighetshistorier blitt formidlet gjennom filmlerretet. Aldri har jeg følt meg så nærme en persons sorg som i denne filmen. Og det er her en kan si Blanc lykkes, mens Bleu mislykkes med meg når det kommer til følelser. Mens man i denne filmen føler at en kommer helt innpå Karol, så føler jeg at Kieslowski med Bleu, akkurat ikke klarer å få oss til å ta del i Julies sorg. Dette til tross for at Bleu har en mye dystrere historie enn Blanc. Her er det blandet inn humor og hverdagsdramatikk: i tillegg til den store kjærlighetssorgen til polske Karol.

Anbefales på det sterkeste.

Before Sunset (2004)

Å som jeg elsker denne filmen. Så den for første gang april 2006, og var mildt tatt skeptisk til at en 80 min lang samtale mellom to mennesker, som møtte hverandre og var sammen 1 dag for 9 år siden, kunne være særlig interessant. Der tok jeg grundig feil. Dette blir fjerde gang jeg ser denne filmen, og fortsatt er den like interessant og engasjerende som første gangen. Gjennom hele filmen sitter jeg med et stort smil om munnen mens jeg med glede tar til meg de fantastiske replikkene, humoren og ikke minst de fantastiske skuespiller prestasjonene denne filmen har. (Julie Delpy og Ethan Hawke)

Anbefales på det sterkeste 9/10.

Bleu (1993)

Da var den første filmen i triologien trois couleurs sett: og jeg må si jeg ble mektig imponert over filmen. (som også er den første jeg har sett av Kieslowski)

Synopsis: Bleu er historien om Julie, en fransk kvinne, som i en bilulykke mister både sin mann og sin fem år gamle datter. Filmen er viet til hennes sorg og hvordan hun takler dette. I sentrum av alt dette står musikken, musikken hun selv (?) og hennes mann, en kjent komponist, har skrevet

Det jeg elsket med denne filmen, som det grublende mennesket jeg er, var muligheten til å stille spørsmål ved det meste: Hvorfor gjorde hun akkurat det? Hvorfor skjedde akkurat det? Og hvorfor filmet de det på akkurat den måten? Hele filmen virker rett og slett veldig gjennomtenkt, og ikke minst ekte. Jeg tenkte f. eks aldri: Dette virket da ikke realistisk?

Filmingen: Ofte leser en argumentasjon som trekker konklusjonen: FIlmer som får mye skryt pga filmingen har dårlig innhold. At dette skal være en motsigelse er for meg merkelig, og er ihvertfall ikke tilfelle når jeg velger å omtale dette i denne filmen. Det var veldig mye interessant klipping (eks: når en går rett til scenen der speilet blir knust) og mange bra kameravinkler (eks: bak hjulet når de kjører i starten) I tillegg til de mange lange klippene jeg syntes denne filmen skilte seg positivt ut med (eks: når Julie og Olivier komponerer)

Skuespillet er noe av det beste jeg har sett av en kvinnelig skuespiller (ja, noen reagerer sikkert på det utsagnet). Det er nesten så optimalt som det kan få blitt. Jeg vet ikke om det er fordi dialogene er så bra skrevet, eller om det er fordi Juliette Binoche er så veldig dyktig? (eventuelt en kobinasjon…) Uansett: U

underveis i filmen så hører jeg på dialoger, og tenker; det kommer hun til å si (grunnet min hollywood oppdragelse?): Men Julie sier faktisk ikke det, og det er det som fryder meg så veldig med denne filmen. (Vet ikke om noen husker scenen der hun på spørsmål på om hun vil forklare seg simpelten sier nei: Det er så fantastisk bra og enkelt! og noe jeg ikke ville kommet på selv, kanskje fordi jeg med kunsten ikke er vant med det?) Den har rett og slett en type dialoger jeg ikke er vant til å se i film: mer upolerte på en måte. (kanskje fordi det er fransk) Dessuten, som jeg nevnte, så gjør Juliette Binoche en fantastisk jobb med å spille på følelser. Ikke fordi hun dramatiserer dem så veldig, men fordi hun holder de nede, og man ser (selv om man egentlig ikke ser, da det er skuespill) at dette er en kvinne som lider, uten at man behøver å ha en kvinne som hyler og gråter (se: bærer seg).

Et annet aspekt ved filmen som også fortjener å bli trukket frem, er musikken. Musikken i denne filmen overgår selv Kubrick! (min all time favoritt regissør). Personlig så har jeg aldri sett en film der musikken fungerer bedre enn akkurat her; den er så perfekt plassert og brukt at du vil ikke tro det. (Er du derfor glad i klassisk musikk, se denne filmen)

Karakter: ?

Igjen så vet jeg ikke hvilken karakter jeg skal gi. Filmen plasserer seg i en kategori jeg syns er vanskelig å rangere; da den skiller seg mye fra ordninære Hollywood filmer. Både oppbygningen, type dialoger som nevnt og historien skiller seg så mye ut fra hva jeg er vant med å se, at det å sette karakterer på denne type filmer ikke er mulig for meg. Og kanskje blir det ikke det heller, da slike filmer må ses på en annen måte en ren underholdning: For hvem har vel retten til å rangere kunst, og si hva som er bra kunst?

La Dolce Vita (1960)

Med jevne mellomrom trenger man filmer som ikke følger en standard hollywood-dramaturgi, og som er litt annerledes: Det er La Dolce Vita.

Synopsis: Journalist og midtpunkt Marcello sliter med å finne sin plass i verden. Han blir dratt mellom Romas sosiale elites festliv og hans forlovedes mer tilbaketrukkenhet, samtidig som han søker etter en måte å bli en seriøst forfatter.

Det som er spesielt med filmen er at den knapt nok har noen form for karakter utvikling. Vi følger Marcello gjennom en rekke småhistorier som utspiller seg i Roma. Marcello utvikler seg på ingen måte, han bare er: og det er det som er problemet. Heller ikke kommer vi spesielt dypt inn på han. Vi observerer han bare på utsiden, noe som gir oss muligheten til å i svært stor grad tolke han, men aldri komme helt innpå han.

Jeg må si jeg hadde litt problemer med å komme inn i filmen, og den virket for meg ganske kjedelig i starten. Men etter en 40 min så begynte den ubarmhjertig å gripe taket, og ville ikke slippe. Den hadde dog sine kjedelige punkter i filmen, da ikke alle historiene rundt Marcello er like interessante, men jevnt over er de veldig bra.

Karakter: ?

Tror jeg må se litt mer av Fellini / denne typen filmer før jeg helt kan klare å bestemme meg for hvor godt jeg liker de. Er noe uhyre interessant og bra over filmen. Men på en annen side så er den til tider veldig langtekkelig, og noen av historiene litt kjedelige.

Det blir nok ikke så lenge til neste Fellini film, som jeg regner med blir 8½. Må bare finne en dag (eller natt) der jeg har tid, og er i humør til en skikkelig klassiker.

The Terminal (2004)

Helt grei film og helt grei underholdning, hverken mer eller mindre. Denne drama-komedien fra 2004 er aldri dårlig, men den har heller aldri sine helt store øyeblikk. Den får meg til å trekke på smilebåndene og le noen ganger, men det er for lenge mellom hver gang den faktisk får meg til det. Tom Hanks spiller bra (i motsetning til Catherine Zeta-Jones) men syns aldri han passer helt inn i rollen som østeuropeer. Dette fører til at jeg rett og slett ikke klarer å leve meg helt inn i filmen, og føle med det som skjer i historien.

Jeg vil si dette er enda en middelmådig flim fra Spielberg sin side, som svært få ganger har klart å overbevise meg for å være den store regissøren han blir regnet som.

Karakter: 6/10

Once Upon a Time in America (1984)

Denne klassikeren av Sergio Leone er kanskje den lengste filmen jeg har sett. Dette er en hel livshistorie, en livshistorie på nesten fire timer. For meg ble dette litt i lengste laget, men selve kvaliteten på det som blir vist er fantastisk. Skuespillet er overbevisende og historien er både interessant og bra formidlet.

Men igjen, filmen varte litt for lenge til at den klarte å engasjere meg hele veien. Kanskje jeg vil endre mening med tiden, men foreløpig får denne filmen:

7/10

Ingen dårlig karakter, men ei heller helt på topp.

Blood Simple. (1984)

Dette er Cohen brødrenes første film, og jeg må si meg mektig imponert. Den viser hvilket fantastisk potensial brødrene hadde: Med fantastisk kamerabruk og oppbygning, som gjør en svært så enkel historie, svært så bra. Skuespillerne de har fått tak i er også gode. Vil da trekke spesielt frem Frances McDormand (som også gjør sin deby)

Ender på 7 eller 8 av 10

SPOILER WARNING! Forresten:Scenen når Loren Visser får kniven plantet inn i hånden på andre siden av veggen, er noe av det beste, og ‘vondeste’ jeg har sett. Fantastisk hvordan Cohen brødrene får deg (ihvertfall meg) til å få brekninger i hele kroppen, når han prøver å få den opp.

Definisjonen på sommer?

Jo det gir dette bandet her: The Shins.

Fantastisk band, som i fjor kanskje ga ut årets album (Wincing the Night Away)

Er egentlig verdt å sjekke ut alt av dette bandet (3 album). Men skal du starte ett sted så start med det første, som faktisk er enda bedre enn årets album fra 2007. Det sier kanskje sitt?

Lost in Translation (2003)

Det er ikke til å komme utenom: Jeg blir like bergtatt av denne fantastiske filmen hver gang jeg ser den (så den for syvende gang på to år i dag). Musikken er på topp, skuespillerprestasjonene med: Bill Murray og Scarlett Johansson er på topp, og historien er ikke minst på topp. Denne filmen går under “feel good movies”, en type film hver som gang man ser de, får en til å føle seg bra (veldig individuelt hvilke filmer dette er fra person til person antar jeg).

Den har blitt kritisert for å være blant filmer som er kommet de senere årene som ikke handler om noe, eller han noen form for budskap: Klart den handler om noe! Den handler om vanlige personers små og store problemer og opplevelser i hverdagen. Og vi får simpelthen lov til å bare betrakte dette.

Det er greit at folk gjerne verdsetter meningsfylte, og dype filmer som Schindlers Liste og 2001 mer. Men iblant (eller oftere enn iblant for min del) trenger man filmer som ikke er så alvorlige, og som ikke tar opp de ”store og viktige” spørsmål og problemstillinger her i verden. For meg er Lost in Translation kremeksempelet på en slik film: Hverdagslig og vakker.

10/10. Og på min topp 20.

Liker også det faktum at den er en av få filmer jeg setter høyt, som også er regissert av en kvinne, selv om det ikke er en hvem-som-helst dette her da: Sofia Coppola.